Det var en gang på 90-tallet, jeg hadde PDA: en Psion og en Cassiopeia. Det er veldig lenge siden. Jeg husker jeg tenkte den gangen at om man bare fikk lagt inn en telefon, ville det bli en ganske brukbar løsning.
Psion Series 5 var en vakker maskin, så elegant, med et nesten riktig tastatur i miniatyr. CPU var ARM7 på 36 MHz, en type prosessor vi ser i nesten alt som går på batteri (se GameBoy). Psion kjørte Symbian/Epoc på to lommelyktbatterier.
Cassiopeia E-115 var litt mer moderne med pekeskjerm og Windows CE / PocketPC. 131 MHz, 32 MB RAM, 16 MB ROM (OS). Den multitasket, og det var et styr å passe på at ting ikke ble liggende i bakgrunnen og ta ressurser.
Jeg kan ikke huske at vi hadde tilgang til internet annet enn over serieporten på en PC. Wi-fi var heller ikke så utbredt.
Men nå – når man skal velge smartphone, står man overfor følgende valg: Windows Mobile, Symbian, Android eller iPhone!
Når man rydder i garasjen, dukker det opp bøker som man ikke har sett på lenge.
Mastering Turbo Pascal 4.0 by Tom Swan (1988)
Dette var en Pascal-kompilator fra Borland. Ikke objekt-orientert og ikke for Windows, men de hadde noe som het units som gjorde at kode kunne brukes på nytt, i bibliotek, nesten som i dag. Slett ikke dårlig. Rask var den også.
Ordet turbo var ellers populært på åttitallet. Alt som var turbo var bra. Commodore 64 hadde Turbo Tape og de fleste PC-klonene hadde turbo-knapp som byttet mellom 8 og 12 MHz. PC-klone er et annet ord som vi ikke hører så ofte lenger. Hvor har det blitt av alle klonene?
En klassiker, rimelig nok til å bli allemannseie og bra nok til at den nesten brukes fremdeles. Skikkelig tastatur hadde den også. Den ble inngangsporten til dataverdenen for veldig mange på begynnelsen av åttitallet.
Ved lansering høsten 1982 lå prisen på 6000 kroner, mye penger den gangen. Høsten 1983 var prisen nede på 3000 og salget tok helt av.
Det som gjorde CBM64 så spesiell var grafikken: 16 farger, høy oppløsning og sprites. Minnet: den kunne adressere hele 64 kilobyte, uhørt mye på den tiden. Men ikke minst, lyden: SID, en lydchip som ikke låter som noe annet. Programmerere kunne trikse frem lyd og musikk (Rob Hubbard) som SID nesten ikke var konstruert for. Noen slags unøyaktigheter ble rettet til i neste generasjon SID 8580 i C64C og C128. Mange mener at disse ikke låter like tøft som originalen.
Spesifikasjonene var i hovedtrekk: MOS 6510 8-bits prosessor på 0,98 MHz, 64 KB RAM, lyd i tre kanaler, 16 farger, 320 x 200 punkter, 40 x 25 tegn. Programmene ble lagret på kassett, senere også diskett.
Hva en hjemmedatamaskin kunne brukes til, var ellers ikke så viktig på den tiden. Det skulle programmeres! Basic var klar til bruk ved oppstart, og instruksjonsboka var et introduksjonskurs i Basic-programmering. Men Basic er et interpreterende språk og hadde sine begrensninger, spesielt når det skulle gjøres spill. Det gikk rett og slett sakte. Og dermed skulle det programmeres maskinkode. Assembler. Med assembler fikk man også nærmest full kontroll over pikslene på skjermen. Ingen annen maskin i historien kan ha fostret flere helhjertede programmerere enn CBM64.
Annet viktig vi kunne gjøre var å bytte programmer og spill med hverandre. Men det er lenge siden nå, og hvis vi vil mimre og oppleve noe av magien på nytt, kan vi installere en emulator og noen gode gamle spill eller nytteprogrammer. Men lyden fra en riktig gammel SID-chip, den får vi ikke fullt og helt fra en emulator. Boka finner du her.
Psion Series 5 var en vakker maskin, så elegant, med et nesten riktig tastatur i miniatyr. CPU var ARM7 på 36 MHz, en type prosessor vi ser i nesten alt som går på batteri (se GameBoy). Psion kjørte Symbian/Epoc på to lommelyktbatterier.
