Altså, det er slik det pleier å være, eksempel facebook:
“Jeg aner ikke hva jeg skal med facebook“
Og litt før det:
“Jeg vet ikke helt hva som er vitsen med en blogg“
Og en gang tidlig på 90-tallet:
“Ha ha ha, mobiltelefon? går like bra med telefonkiosk!”
Saken er den at vi er nesten alltid nødt til å teste ut nye ting en stund før vi forstår hva som er vitsen og hvorfor. Mobilen, den burde vi ha skjønt, men eksakt hvorfor, det kommer etterhvert.
“Telefon? -- nei jeg går bare innom Televerket på veien hjem, det går fint, ellers takk skal du ha.”
SMS ble oppfunnet uten noen som helst idé om at halve kloden etterhvert skulle sende tekstmeldinger til hverandre (2,4 milliarder aktive brukere ifølge wikipedia 2008). SMS var en bi-effekt av GSM, man så for seg at abonnentene kunne få små meldinger fra operatøren, det var det hele. Poenget er at ingen ser potensialet før man har testet det ut en stund.
Hva skjer når man flytter bloggen over til eget domene?
Jo, det her er hva som skjer:
Bloggen slutter å eksistere. Google melder ingen feil, den gir bare ingen treff. Var det sånn det skulle bli?
Edit: Svaret ligger i Google Webmaster Tools … ! Noen morsomme facts: Google har de siste par dagene kravlet igjennom i snitt 13 sider pr dag på denne bloggen, hver side tok i snitt 572 millisekunder å laste ned (pluss minus 30 millisekunder). Google vet at bloggen er norsk (hvordan i allverden har den funnet ut det?), og jeg behøver antagelig ikke å sende inn noen sitemap. :)
Bloggen går på sparebluss, ikke noe å legge skjul på det. Men noe har skjedd. Man har for første gang tatt inn på webhotell.
Webhotell, javel. Man kunne kanskje installert sin egen server med Apache, PHP og MySQL, satt brannmuren på gløtt og latt det stå til. Men så skulle man satt av tid og passet på at ingen hacket seg inn, at ikke strømmen gikk eller at nettet noen sinne er nede. Man skulle passet på innstillingene og tatt av sin egen båndbredde. Serveren skulle stått og gått 24 timer i døgnet, og med en kilowatt-pris på en krone ville det fort kommet opp i et par tusen på et år bare i strøm. Alternativet er kanskje ikke like morsomt, men du verden så elegant.
Det første man skal tenke på når man skal over på hotell, er hvilket navn man skal ha. Man må tenke igjennom hva det skal brukes til. Et domene for private ting kan kanskje ha familienavn dot ett eller annet. Skulle jeg pønsket ut en ny stor web-sensasjon ville jeg nok forsøkt bookface, faceface eller goggle. Men de var opptatt fra før. Veldig mye er opptatt fra før, skulle det vise seg. Nesten alt. Det er nesten ikke det navn som ikke er tatt. Til og med siffer-kombinasjoner fra én og oppover.
Til slutt, i ren frustrasjon, snekret jeg sammen en bitteliten applikasjon for å gjøre det hele litt enklere. En mini applikasjon som setter sammen sannsynlige og usannsynlige kombinasjoner av ting som kanskje kan høres litt kult ut. Hvertfall en sen fredagskveld:
Brannvegg er en fin ting som man ikke kan få for mange av. Routeren har en brannvegg. Windows har en brannvegg. Og enda bedre: ZoneAlarm er en brannvegg.
ZoneAlarm fungerer begge veier: den stopper folk utenfra og sier også fra om noe innenfra forsøker å kontakte noe ute på nettet (eller enda verre: om noen bare ligger og lytter). For det kan nemlig bety ugler i mosen. Derfor dukker spørsmål opp, spørsmål som: “Microsoft feeds synchronization is trying to access internet”, accept or deny? Med en ip-adresse som viser seg å være et sted i Tyskland. Hm, tenker jeg da … Microsoft? Tyskland? Hvordan skal jeg vite at det ikke sitter noen lyssky typer der nede, som gir seg ut for å være “Microsoft feeds synchronization” fordi det høres passe ordentlig og seriøst ut, og bare venter på å motta informasjon og hvem som helst sitt kredittkortnummer? Det kan man vel strengt tatt ikke være sikker på i det hele tatt.
Nå viste det seg selvfølgelig bare å være Microsoft. Fordi når jeg stenger av RSS feed i Internet Explorer så forsvinner meldingene helt av seg selv. Vi bruker ikke Internet Explorer uansett.
Men sånn ellers. Man kan ikke vite sikkert.
Hvor mange bare trykker accept og håper at det er i orden?
Dette må vi være fornøyd med. Bahnhof leverer 10 megabit både opp og ned. FireFox er kjappere enn før, og nå går det til og med an å se video uten en hel masse buffring:
Det var IP-bolaget som ble til Jacket som ble til Blixtvik som ikke klarte å gi oss login for å komme ut på nettet. Etter flere dager, tre ubesvarte mail og lange økter med “du är nummer ett i köen, vi arbetar så fort vi kan”, fikk vi endelig en SMS med bruker-info.
Men hva med de andre: Bahnhof har sikkert bedre support, de har ti megabit opp og ned for samme pris som én på Blixtvik. Det blir nok bra. Kanskje de til og med svarer på mail.
Jeg aner ikke hva jeg skal med det. Jeg tror ikke jeg kommer til å bruke tid på det. Men ha det, det skulle jeg. Selv om velkomstmeldingen var litt brutal:
Oppdatering, 2 dager senere: Nå har jeg prøvd, og nå virker facebook like naturlig som mail, igrunn. Microsoft vil kjøpe seg inn og det forstår jeg godt.
Ny oppdatering, ny kommentar: Det har blitt et veldig stress på integritet i media. Facebook blir fremstilt som noen som vil selge integriteten vår. Det er ikke riktig. Interesserte kan lese debattinnlegg hos InternetWorld Sverige: Till Facebooks försvar. Og alle andre kan lese at Facebook äger dina specerivaror.
Skal man følge med på en blogg som oppdateres mer eller mindre ofte, er det greit å bruke RSS (Really Simple Syndication).
Et Vista Gadget, som på siden her, viser nye innlegg. Eller du kan bruke Bloglines, bare Internet Explorer, Opera, hvasomhelst. Edit: iGoogle fungerer også bra!
Klikk her, velg subscribe, eller ta med deg linken videre.
Flagfox
