eilif sin blogg

Vi har tusen lysbilder som skal digitaliseres. Da blir spørsmålet, hvordan? Prisen burde egentlig ikke ha så mye å si, men det er grenser for hvor mye man vil bruke på noe sånt.

Noen alternativer

1. Levere til en proff, kanskje det enkleste. Men tusen lysbilder, hva om det ikke blir “bra nok”. Jeg vil ha mer kontroll, vite oppløsning, om det er interpolert, skalert opp, skalert ned eller på annen måte manipulert.
2. Avfotografere gjennom en forsats. Skulle tro systemkameraet kunne gjøre jobben. Høy oppløsning, bilder i RAW. Jeg har et gammel adapter liggende som behøver en hel del mer eller mindre obskure mellomringer for å passe. Og da vet vi ikke engang om det blir bra. Alternativt noe provisorisk i sort filt eller plast. Det er verdt å prøve. Kanskje noen close-up-linser også.
3. Fotografere direkte ut av en dias-fremviser. Det ser omstendelig ut, her, men det ser jo ut til å bli bra.
4. Scanner. Jeg forsøkte en flatbed-scanner med dias-adapter for noen år siden, ble ikke bra, men de er kanskje bedre nå. Jeg tror ikke helt på det, det blir for upresist.
5. Billig film-scanner til en tusenlapp? Nei, tror ikke det.
6. Halvproff dedikert film-scanner, f.eks Nikon Coolscan. Kanskje brukt, gjøre seg ferdig og selge videre til nestemann. Høres ut som bedre, billigere, enklere og mer miljøvennlig enn noe annet.

Jeg fant en pent brukt Nikon Super CoolScan 8000ED til 10.000. Føles som mye penger. 10 kroner pr bilde. Minus det man får når den selges videre. Det får vente.

Eller hva?

Tech Trends

“It’s got a whole bunch more memory and megapixels and what not than any of the other TV shit that I already have”

Nå hadde jeg tenkt å kommentere denne bloggposten om DAB radio.

Men etter møysommelig å ha skrevet en lang, sakelig og seriøs kommentar – så vil den ikke. Den vil bare ikke. Det viser seg at man må ha blogg hos blogger eller google eller yahoo eller noe annet for å få lov til å kommentere. Hva med oss som har egen blogg eller ikke blogg i det hele tatt?

Vel, her er hva jeg hadde tenkt å si, om jeg hadde fått lov:

DAB radio? Snakker om å bytte ut gammel teknologi med gammel teknologi (merk: tilsvar til kommentar om det tilsynelatende meningsløse i å bytte ut gamle FM-sendere med nye FM-sendere).

DAB var moderne på nittitallet. DAB er gammel komprimering og altfor lav bitrate. Gammel digitalteknologi hadde fungert med høy nok bitrate, ny teknologi med lavere bitrate, men gammel og lav, neitakk!

FM radio kan være eksemplarisk bra når ikke kommersielle interesser får for seg å skru maks på limiter og kompressor og alt hva de skrur på. Direktesendte NRK-konserter har bevist hvilke kvaliteter som ligger i FM-båndet. Ikke fordi frekvensspekteret stopper på 16 KHz, men fordi FM er tvers igjennom kvalitet.

Men ta det med ro, om ti år kommer alle til å kjøre internetradio, overalt. Da vil DAB være en like stor parentes i den teknologiske historien som DCC kompaktkassett. Den sammenligningen er forøvrig ganske god, synes jeg selv.

Vi prøvde videotelefon her om dagen, det vil si Live Messenger (2009 beta) med webkamera (Creative Live Motion) og gammel 40-kroners mikrofon. Og det var over all forventning. Fremtiden, rett og slett.

Vi forsøkte for et par år siden også, men det ble ingen større suksess med bare 4-5 bilder i sekundet. Men: det behøver ikke å ha vært linja som var dårlig; når kameraet står på auto, da blir eksponeringene blir lange og frekvensen går også ned. Ved å sette manuell eksponering og samtidig finjustere farge, lys og slike ting, blir det bra. Nå er vi oppe i 25 bilder i sekundet. Hvor mye det blir i Messenger er vanskelig å si (det sier de ikke noe om) men helt sikkert 14-15 eller mer, og det holder fint.

Lyden har de også fått til! Det var ingen feedback eller ekko å spore i det hele tatt.

Det er morsomt. Tror nesten man kunne hatt en fest eller i alle fall et vorspiel på distanse, om det så skulle være. Eneste problemet nå, er at det er nesten ingen som gidder å hive seg på.

Digitale dingser er bra. Før trodde man at digitale dingser som kunne gjøre mange ting, var best. Nå har vi forstått at de som bare gjør én ting, ordentlig, er bedre.

Så til bursdagen fikk jeg digital fotoramme. Det eneste den skal gjøre er å henge på veggen og vise et bilde.

Digitale fotorammer brukes ofte til “bildespill”, eller slideshow. Det er mulig, men jeg synes fremdeles at en fotoramme skal henge på en vegg og vise et bilde, ferdig med det. Slideshow ser vi bedre på en PC.

Kodak SV1011 gir et bilde på 10 tommer, 13×22 cm, 5:3. 800 x 480 punkter høres ikke ut som mye, men det er alt som behøves. Den slår seg av og på til bestemte tider og kan godt sitte og vise et bilde hele dagen.

Men, så oppdager man at … hvis man skulle ha lyst til å vise flere bilder, har den ingen random. Ikke husker den hvor den var heller. Den vil starte med eksakt samme bilde hver eneste dag; samme bilde, samme sekvens. Helt ubegripelig. Derfor satte jeg meg ned og skrev en kortfattet men høflig hastemail til Kodak:

Urgent: Please update firmware, SV1011. Random playback is missing, cannot even remember where it was when shut off; every day it will start on exact same frame, going through same sequence. Please repair. Thank you in advance. Will be looking forward to hearing from you …

Vel, nå hadde jeg selvfølgelig regnet med handling, beskjed til produktsjef og til utviklingsavdeling, oppdatering i neste release av firmware. Men akk, svaret som kom to dager senere gikk ut på at det er riktig, det er ingen random playback, og om jeg vil ha nye sekvenser så kan jeg bytte navn på filene. Jo takk, det er jo superfunksjonelt.

Nå har jeg funnet ut at det gjør ikke så mye. En fotoramme gjør seg best som et bilde. Vi behøver ingen “bildespill”. Vi velger de par-tre bildene vi har lyst til å ha hengende, og lar dem sirkulere et par ganger i løpet av dagen. Ferdig med det. Rettelse: Hundre bilder går også bra, poenget er bare å la dem skifte sakte nok til at det ikke ser ut som et bildespill.

De bildene som gjør seg best på en vegg er ofte enkle. Sort-hvitt gjør seg alltid bra. Og da oppdager man at … uh, den trekker mot blått! De fikk ikke det riktig heller. Men nok en gang, ikke verre enn at man kan teste ut litt forskjellige gulfiltre i PhotoShop (85, LBA og sepia). Da finner man ut at sepia 50 65 % fungerer fint. Altså, først til sort/hvitt, hvis man vil, så sepia 65 % – og i samme slengen klipper jeg bildet til 800 x 480. Alt er enkelt i PhotoShop. Drag and drop til et USB-minne og inn i ramma med det!

Og dette var dagens leksjon i noe så fisenkelt som digital fotoramme.

En gang i tiden var lysbilder noe nesten edelt, en bit av selve filmen, naturlig og ekte, nesten aldri manipulert. Et dårlig bilde var bare å kaste, og så forsøkte vi på nytt. Når alt klaffet, eksponering, utsnitt og alt, kunne det bli fint.

Nå fotograferer vi digitalt. Minnebrikkene har plass til hundrevis av bilder og det koster ikke noe. Og det er da jeg tenker, det er klart det må bli slurvefotografering av sånt. Vi knipser i vei og bryr oss ikke om det blir riktig eller galt. Vi knipser tjue bilder og håper at ett av dem blir fint. Så ender vi opp med tjue slurvebilder. Eller hundre. Minst tusen slurvebilder på et år. Så oppdager vi PhotoShop og vi kan trikse og mikse. Men blir det bra foto av sånt?

Jeg er litt på gli. Det er såpass komplisert å fange et bra motiv at det er ikke noe galt i å bruke de hjelpemidlene vi har. Proffene har gjort det hele tiden, forskjellen er at nå kan hvem som helst gjøre det hjemme på roterommet, på en brøkdel av tiden. Selv om vi kan, behøver vi ikke ta slurvebilder. Og når vi tar et godt bilde, kan det bli enda litt bedre i f.eks PhotoShop.

Er vi heldige, oppdager vi RAW. Nå blir det mulig å justere fargebalanse og eksponering etter at bildet er tatt, helt uten videre.

På bildet nedenfor er eldstemann på vei ned sklia i Astrid Lindgrens värld. Lysmåleren blir lurt trill rundt av ett eller annet. Det er nesten ingenting igjen av ansiktet.Hadde det vært et vanlig bilde, kunne vi ikke gjort noe som helst. Forsøker du å trikse med lysstyrken, blir alt bare grått. Men se hva som skjer i RAW:Første stopp er RAW-editoren. Her kan vi gå halvannen blender ned uten problem. Alt kommer frem som vi trodde var borte. Fargetemperaturen er justert opp. Trikset er å gjøre mest mulig ferdig i RAW-modus før turen går videre til PhotoShop sin egen editor. Det er forresten samme sak som dpreview snakker om her.

Neste ble tatt like etterpå. Her var det ikke nødvendig å justere noe som helst, bare litt kontrast.Hva som er hyggelig med Adobe, er at alle RAW-filene blir liggende bak som et slags negativ. Når et bilde justeres eller gjøres om til jpeg, blir originalen liggende urørt i bakgrunnen. Plass er ikke noe problem, nå for tiden får vi en halv terrabyte for under tusenlappen.

Problemet med PhotoShop blir om man ikke begrenser seg. Når man ser at et bilde blir skarpere med sharpness, er det vanskelig å stoppe før det blir for mye. Trikset blir å justere nesten umerkelig.

Så kan det sikkert være fristende for noen å trylle vekk rusk og rask, men da beveger vi oss over i manipulering. Det er noe helt annet. Det fungerer dårlig i et familiealbum.

Den ser nesten ut som et vanlig radioapparat. Den høres nesten ut som et vanlig radioapparat. Den kobles til stereoanlegget. Men vi hadde ikke fått inn NRK P1 på FM eller på DAB, her i Sverige!Det er selvfølgelig internetradio. SoundBridge. Vi bruker trådet nettverk mest fordi det er stabilt (mikrobølgeovn ligger i samme frekvensområde som trådløst LAN) og fordi SoundBridge ikke støtter WPA. Nå kan vi høre Herreavdelingen og nyheter på NRK rikskringkasting!

SoundBridge kan også hente musikk fra PC eller NAS-disk, men der er iTunes og AirPort Express overlegen. AirPort støtter også WPA. Nå er det kanskje på tide å se nærmere på en skikkelig god DA-konverter, fordi både AirPort og SoundBridge har digital utgang. Men det er ingen hast, det låter helt fint uten.

“Det digitale hjem” – pr min definisjon at alt elektrisk er koblet sammen i nettverk – det hører liksom med i 2008. Men da oppdager vi at … det finnes ikke riktig noe på markedet enda.

Nå, omtrent tretti år etter at det først ble mulig, ser ingenting ut til å være enkelt nok, billig nok, ikke-proprietært, på tvers av alle funksjoner som strøm, lys, varme, lyd og bilde. Er det bare meg? Det vi trenger er et slags husets svar på internet, en felles protokoll for alt som går på strøm.

Så, i mellomtiden legger vi pengene på datanettverk cat 6 og så får det andre komme når det kommer.

LexCom ser ut til å være et greit system for å samle alle “mellomløsninger” i ett og samme nettverk. Data, lyd, bilde, telefon, teve og sikkert litt til, kjøres ut i de samme kablene.

Slik så det hvertfall ut for noen uker siden (bildet oppe til høyre) før koblingsskapet kom på plass: en hel masse K-rør ut av veggen.