Bloggen har fått seg teller, for å få en oppfatning av alle leserne som er innom i løpet av en dag og hvor i verden de holder til. I løpet av de første 12 timene åpenbares følgende statistikk: syv er fra Norge, fire fra Sverige – hvorav minst én er meg, en fra Spania og en fra Thailand.
Fra Norge ser vi at Oslo, Hamar, Stavanger og Lillestrøm er sterkt representert. Hvem er alle disse menneskene?
Men en teller er ikke bare fest og moro. Før kunne bloggen late som den var et ganske populært innslag i bloggsfæren. Nå kan den ikke lenger det. Men bryr det meg? Ikke det minste. Bloggen trives best sånn.
Jeg merker at – fordi digitalbilder ikke koster noe, fordi hvem som helst kan ta et helt greit og brukbart bilde, fordi bildene aldri blir brukt til noe viktig – merker jeg at alt press og forventninger blir borte.
Det er ikke bra.
For å få tilbake noe av presset, for å tvinge meg selv til å ta bedre bilder – som sier noe, formidler en stemning, hva som helst – hva gjør vi da? Fotoblogg! Uten en eller annen form for fotoblogg ville bildene druknet i en mengde ganske like familie-, ferie- og sommerferiebilder som ikke interesserer noen, andre enn oss selv.
Hva vil vi med fotoblogg? Ideelt sett å vise frem, få tilbakemelding, lære litt mer om hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og i tilfelle hvorfor.
Jeg kommer tilbake til tid og sted.
Bildet nedenfor er fra 2007, gjør seg nok best i sort/hvitt, konvertert med gulfilter. Damptog er fører tankene tilbake til en annen tid, en tid da selv mekaniske innretninger, slanger og rør, skulle være forseggjort og ordentlig. Det fører tankene til modelltog, Märklin og Fleischmann, en tid som også er forbi. Skånska Järnvägar Brösarp/S:t Olof.
Snap Shots gir preview forhåndsvisning på lenkene, på alle eller bare de eksterne, slik at vi med en gang kan se hva som er internt (ingen snapshot!) og hva som er en ekstern lenke i et blogginnlegg. Fiffig!
Installasjon i WordPress går som vanlig som en lek. Når den er aktivert, går du inn på options og legger inn din “Snap Shots key”. Denne finner du tydeligvis ved å følge linken og registrere, så dukker det opp en link som ser ut til å inneholde en kode, i mitt tilfelle 32 tegn, bokstaver og tall, ingen slash eller spesialtegn.
De som har WordPress hos WordPress, ikke eget domene, de har antagelig Snap Shots fra før.
Og se der ja, nå var jeg inne i CSS og fikk vekk understrek i linkene også. Mye penere sånn.
Hva skjer når man flytter bloggen over til eget domene?
Jo, det her er hva som skjer:
Bloggen slutter å eksistere. Google melder ingen feil, den gir bare ingen treff. Var det sånn det skulle bli?
Edit: Svaret ligger i Google Webmaster Tools … ! Noen morsomme facts: Google har de siste par dagene kravlet igjennom i snitt 13 sider pr dag på denne bloggen, hver side tok i snitt 572 millisekunder å laste ned (pluss minus 30 millisekunder). Google vet at bloggen er norsk (hvordan i allverden har den funnet ut det?), og jeg behøver antagelig ikke å sende inn noen sitemap. :)
Det er en hel masse små ting som tar for mye tid. Å følge med på favoritt-bloggene, er én av dem. Slutte å lese blogg er ikke et alternativ, så det gjelder å finne på noe lurt. Vi behøver en eller annen form for web-feed. Til nå har jeg forsøkt et par-tre Vista-gadgets, Google reader og Google homepage, uten at det ble noe særlig dreis over noen av dem. Enten holder de ikke styr på hvilke bloggartikler vi har lest, eller det blir så rotete og ustrukturert at det til slutt ikke blir noe av. Men det var før. Nå har jeg av ren slump funnet noe som ser nokså lovende ut: Bloggkoll.
Låter nice! Hur funkar det?
Du lägger de bloggar du vill följa i en lista hos oss. Sen så får du en meddelande varje gång någon av dina favoritbloggar har skrivit något nytt.
Så nå går det som en drøm og på rekordtid. Jeg behøver bare gå inn på bloggkoll én gang om dagen og slipper å hoppe ørkesløst og ineffektivt rundt – uansett om du oppdaterer bloggen din tre ganger om dagen eller en gang i halvåret. Kjør på!
Bloggen går på sparebluss, ikke noe å legge skjul på det. Men noe har skjedd. Man har for første gang tatt inn på webhotell.
Webhotell, javel. Man kunne kanskje installert sin egen server med Apache, PHP og MySQL, satt brannmuren på gløtt og latt det stå til. Men så skulle man satt av tid og passet på at ingen hacket seg inn, at ikke strømmen gikk eller at nettet noen sinne er nede. Man skulle passet på innstillingene og tatt av sin egen båndbredde. Serveren skulle stått og gått 24 timer i døgnet, og med en kilowatt-pris på en krone ville det fort kommet opp i et par tusen på et år bare i strøm. Alternativet er kanskje ikke like morsomt, men du verden så elegant.
Det første man skal tenke på når man skal over på hotell, er hvilket navn man skal ha. Man må tenke igjennom hva det skal brukes til. Et domene for private ting kan kanskje ha familienavn dot ett eller annet. Skulle jeg pønsket ut en ny stor web-sensasjon ville jeg nok forsøkt bookface, faceface eller goggle. Men de var opptatt fra før. Veldig mye er opptatt fra før, skulle det vise seg. Nesten alt. Det er nesten ikke det navn som ikke er tatt. Til og med siffer-kombinasjoner fra én og oppover.
Til slutt, i ren frustrasjon, snekret jeg sammen en bitteliten applikasjon for å gjøre det hele litt enklere. En mini applikasjon som setter sammen sannsynlige og usannsynlige kombinasjoner av ting som kanskje kan høres litt kult ut. Hvertfall en sen fredagskveld:
Bloggen er ett år i dag. Hurra! Og hva har den fått utrettet på denne tiden? Ingen verdens ting! Den har byttet tema to ganger, det vil si farger, fonter, slike ting, den har fått noen flere kommentarer nå enn for et år siden, den har gått fra å være en generell personlig blogg til å fremstå som husbyggerblogg, til å bli tjah, hva vet jeg.
Vel, én ting har vi lært. Det går like bra å skrive en bloggartikkel på fire minutter. Bruker du for lang tid, blir det bare omstendelig, som her. Det blir mindre tid til viktigere ting. Som å flytte bloggen til et webhotell. Dessuten har vi forstått hvorfor blogg likevel er viktig, her.
Bloggen har fått nytt tema:Tycker inte om den, sier Sanna inne fra kontoret. Selv synes jeg den er litt tøff. Kan hende det er mer behagelig med sort tekst på hvit bunn, javisst, jeg skal innrømme det. Men er det derfor vi har blogg, for at det skal være behagelig?
Forrige oppsettet var greit nok, men serif-font blir fort ganske kjedelig. Hva som ikke er helt bra nå, er en blanding av engelsk og norsk, at det står “neste innless” helt nederst, at det mangler link til statiske sider, at tag-skyen ikke er pen, og at det rett og slett ser litt rotete ut. Ellers, rent bortsett fra det, så er det helt greit. Overskriftene kunne vært verdana, forresten. Verdana er populært.
Hva er best, sort eller hvitt, sans eller serif?
Og er verdana virkelig så bra som vi vil ha det til?
Internetradioen sluttet plutselig å fungere, helt uten forvarsel. Den fant ikke noe internet.
Sånt skjer rett som det er.
Så da er det igang med feilsøk igjen: først en annen port på routeren, bytte kabel, starte om, ingenting! Koble radioen direkte på WAN, men det er selvfølgelig ingen vits, ISP’en vår kjenner MAC-adressen på routeren og tillater bare den, ikke radioen, ingenting skjer. Så til slutt koblet jeg radioen direkte på switch’en, fremdeles ingenting. Byttet port igjen. Nå fikk radioen ip-adresse, en meningsløs en som ikke har noe med LAN å gjøre i det hele tatt. Omstart igjen. Bingo!
Jeg tror det er D-Link routeren som ikke oppfører seg ordentlig. Den viser ikke skikkelig status, loggen er bare delvis, den hikker og den hopper. På tide å prøve ny firmware.
Det jeg vil frem til – eksemplifisere – er at vi omgir oss med flere og flere dingser. Halvferdige dingser med firmware-oppdateringer på web. Og det er alltid noe som blir feil. Vi lærer mye underveis, men det skal like fordømt fikses. Det er moro, men det stjeler tid.
