For to måneder siden hadde vi uvær. For et par uker siden hadde vi også uvær, men for to måneder siden forsøkte jeg å ta bilder. Og det var ikke helt enkelt; lynet kom veldig ofte når jeg ikke tok bilde.
Kompaktkameraer er ofte utstyrt med auto for både det ene og det andre, også fyrverkeri og lyn. Har vi ikke det, må vi tenke selv.
Stativ, lang lukkertid, manuell fokus, det sier seg selv, det kunne vi gjette oss til. Og det beste jeg fikk, var dette:
Det man selvfølgelig skulle gjort var å google “hvordan fotografere lyn (og torden)”. Da hadde vi funnet gode tips: How to Photograph Lightning.
For å oppsummere:
Stativ eller annet stødig for å holde kameraet i ro
Lang lukkertid, 20-30 sekunder
Stor blenderåpning – hvorfor?
Manuell fokus på uendelig
Få med noe forgrunn for å få inntrykk av størrelse
Vær tålmodig
Så nå vet vi til neste gang. Et siste tips skulle være å kombinere lyn fra flere bilder, men det føler jeg blir juks. Manipulering av virkeligheten, det er noe vi ikke uten videre er særlig tilhengere av.
Det er tredje dagen i Atlanta. Kameraet er med og noen av bildene havner på Picasa. Et plugin viser noen tilfeldige bilder her på siden.
Picasa er enkelt og greit, men jeg er kanskje ikke helt fornøyd med kvaliteten. Det virker litt buggy. Bildene skaleres ned mer eller mindre automatisk når de sync’es mot Picasa på web. Hvis jeg roterer og cropper et par ganger for mye, ser det ut til at oppløsningen går ned. Ikke bra. Det ser ut som brukervennlighet og autosave går på bekostning av anvendelighet.
Ellers virker det som sync’ing generelt er kompliserte saker. Jeg kan ikke komme på en eneste ting som over litt tid synkroniserer korrekt uten ekstra hjelp og fikling. Det skjer bare ikke.
Jeg merker at – fordi digitalbilder ikke koster noe, fordi hvem som helst kan ta et helt greit og brukbart bilde, fordi bildene aldri blir brukt til noe viktig – merker jeg at alt press og forventninger blir borte.
Det er ikke bra.
For å få tilbake noe av presset, for å tvinge meg selv til å ta bedre bilder – som sier noe, formidler en stemning, hva som helst – hva gjør vi da? Fotoblogg! Uten en eller annen form for fotoblogg ville bildene druknet i en mengde ganske like familie-, ferie- og sommerferiebilder som ikke interesserer noen, andre enn oss selv.
Hva vil vi med fotoblogg? Ideelt sett å vise frem, få tilbakemelding, lære litt mer om hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og i tilfelle hvorfor.
Jeg kommer tilbake til tid og sted.
Bildet nedenfor er fra 2007, gjør seg nok best i sort/hvitt, konvertert med gulfilter. Damptog er fører tankene tilbake til en annen tid, en tid da selv mekaniske innretninger, slanger og rør, skulle være forseggjort og ordentlig. Det fører tankene til modelltog, Märklin og Fleischmann, en tid som også er forbi. Skånska Järnvägar Brösarp/S:t Olof.
Planen er å digitalisere de gamle lysbildene. Stepdown-ring er anskaffet, her er første test: avfotografering gjennom dias-adapter med Canon EOS 400D. Lyskilden er lys utenfra, klart dagslys. Bildet er tilfeldig valgt, et helt ordinært bilde fra åttitallet. (klikk for å se nærmere)Hva skal man si? Det blir ikke veldig dårlig. Kontrasten blir litt rar. At sort går over i blått er nødt til å være en skavank i selve lysbildet. Avfotografering gjennom adapter er kjapt og enkelt, verre blir det med etterbehandling av RAW og i PhotoShop. Vi får se til vintern.
Konklusjonen får bli at dette er bra nok til sitt bruk, og ti ganger bedre enn da jeg forsøkte å scanne dem inn på en tvilsom HP-scanner.
Forarbeid er viktig, derfor bruker vi laserpass fra Clas Ohlson*, innkjøpt for en hundrelapp med stativ og alt. Skikkelige saker. Pluss/minus en halv centimeter på hele innkjørselens lengde, det holder.
Som vi ser på bildet, måtte grus ned mot veien hakkes bort. Pukkstein, sprengstein og grus. Ingenting er som litt skikkelig fysisk arbeid. Muskler, ikke hjerne, slutte å tenke nå.
*) Egentlig Harald Nyborg, men Clas Ohlson passet bedre inn i sammenhengen.
For å gjøre en lang historie kort: Her har jeg funnet meg selv på flere bilder fra diverse skoleårbøker som jeg tror at jeg har funnet frem. De er nødt til å strekke seg mange år bakover i tid. Og se, jeg har ikke forandret meg det grann!
Her er et bilde fra cirka like etter krigen
Noen år senere, ulastelig antrukket
70-tallet, ting begynte å bli psykedelisk,
skakke briller var populært
Vi nærmer oss 80-tallet,
det var på den tiden vi begynte med data
… og man blir yngre og yngre
… til vi går over til hockey-look en gang utpå 80-tallet
Det fine med digitalkamera er at vi kan ta bilde av alle de tingene vi egentlig ikke hadde lyst til å kvitte oss med. Minnene bevares, så kan man kaste, selge eller gi bort ting som ellers skulle stues vekk i kasser og i kjeller og på loft, flyttes på og sorteres.
Her er musematte fra tidlig nittitall. Nå er bildet tatt.
