eilif sin blogg

Det er tredje dagen i Atlanta. Kameraet er med og noen av bildene havner på Picasa. Et plugin viser noen tilfeldige bilder her på siden.

Picasa er enkelt og greit, men jeg er kanskje ikke helt fornøyd med kvaliteten. Det virker litt buggy. Bildene skaleres ned mer eller mindre automatisk når de sync’es mot Picasa på web. Hvis jeg roterer og cropper et par ganger for mye, ser det ut til at oppløsningen går ned. Ikke bra. Det ser ut som brukervennlighet og autosave går på bekostning av anvendelighet.

Ellers virker det som sync’ing generelt er kompliserte saker. Jeg kan ikke komme på en eneste ting som over litt tid synkroniserer korrekt uten ekstra hjelp og fikling. Det skjer bare ikke.

Edit: Kanskje Shutterfly, det er kanskje noe.

Jeg har en fotoblogg på gang

Jeg merker at – fordi digitalbilder ikke koster noe, fordi hvem som helst kan ta et helt greit og brukbart bilde, fordi bildene aldri blir brukt til noe viktig – merker jeg at alt press og forventninger blir borte.

Det er ikke bra.

For å få tilbake noe av presset, for å tvinge meg selv til å ta bedre bilder – som sier noe, formidler en stemning, hva som helst – hva gjør vi da? Fotoblogg! Uten en eller annen form for fotoblogg ville bildene druknet i en mengde ganske like familie-, ferie- og sommerferiebilder som ikke interesserer noen, andre enn oss selv.

Hva vil vi med fotoblogg? Ideelt sett å vise frem, få tilbakemelding, lære litt mer om hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og i tilfelle hvorfor.

Jeg kommer tilbake til tid og sted.

Bildet nedenfor er fra 2007, gjør seg nok best i sort/hvitt, konvertert med gulfilter. Damptog er fører tankene tilbake til en annen tid, en tid da selv mekaniske innretninger, slanger og rør, skulle være forseggjort og ordentlig. Det fører tankene til modelltog, Märklin og Fleischmann, en tid som også er forbi. Skånska Järnvägar Brösarp/S:t Olof.

Planen er å digitalisere de gamle lysbildene. Stepdown-ring er anskaffet, her er første test: avfotografering gjennom dias-adapter med Canon EOS 400D. Lyskilden er lys utenfra, klart dagslys. Bildet er tilfeldig valgt, et helt ordinært bilde fra åttitallet. (klikk for å se nærmere)Hva skal man si? Det blir ikke veldig dårlig. Kontrasten blir litt rar. At sort går over i blått er nødt til å være en skavank i selve lysbildet. Avfotografering gjennom adapter er kjapt og enkelt, verre blir det med etterbehandling av RAW og i PhotoShop. Vi får se til vintern.

Konklusjonen får bli at dette er bra nok til sitt bruk, og ti ganger bedre enn da jeg forsøkte å scanne dem inn på en tvilsom HP-scanner.

Vi har tusen lysbilder som skal digitaliseres. Da blir spørsmålet, hvordan? Prisen burde egentlig ikke ha så mye å si, men det er grenser for hvor mye man vil bruke på noe sånt.

Noen alternativer

1. Levere til en proff, kanskje det enkleste. Men tusen lysbilder, hva om det ikke blir “bra nok”. Jeg vil ha mer kontroll, vite oppløsning, om det er interpolert, skalert opp, skalert ned eller på annen måte manipulert.
2. Avfotografere gjennom en forsats. Skulle tro systemkameraet kunne gjøre jobben. Høy oppløsning, bilder i RAW. Jeg har et gammel adapter liggende som behøver en hel del mer eller mindre obskure mellomringer for å passe. Og da vet vi ikke engang om det blir bra. Alternativt noe provisorisk i sort filt eller plast. Det er verdt å prøve. Kanskje noen close-up-linser også.
3. Fotografere direkte ut av en dias-fremviser. Det ser omstendelig ut, her, men det ser jo ut til å bli bra.
4. Scanner. Jeg forsøkte en flatbed-scanner med dias-adapter for noen år siden, ble ikke bra, men de er kanskje bedre nå. Jeg tror ikke helt på det, det blir for upresist.
5. Billig film-scanner til en tusenlapp? Nei, tror ikke det.
6. Halvproff dedikert film-scanner, f.eks Nikon Coolscan. Kanskje brukt, gjøre seg ferdig og selge videre til nestemann. Høres ut som bedre, billigere, enklere og mer miljøvennlig enn noe annet.

Jeg fant en pent brukt Nikon Super CoolScan 8000ED til 10.000. Føles som mye penger. 10 kroner pr bilde. Minus det man får når den selges videre. Det får vente.

Eller hva?

Om slekt og venner leser bloggen, det vet jeg ikke. Jeg tror vel ikke det. Uansett, til opplysning: Familiealbumet er flyttet fra flickr og over på eget domene.   Albumet har fått passord og en adresse som er hemmelig. Det skal være et privat album for spesielt inviterte.

Hvorfor fotoalbum på nettet, kan man undre. Jo, det fungerer som en ekstra backup i tilfelle brann og kaos, de ligger der i full oppløsning, det koster ingenting, og det er en grei måte å vise bilder uten å drasse med seg lysbildefremviseren når man er ute. Serveren ligger i statene, det betyr i praksis at man sitter med ett sett med bilder på hvert kontinent, et her og et der. I tilfelle brann.

Var ikke flickr bra nok nå da? Jo, men jeg likte aldri helt at de skulle ha public og private bilder på samme sted, at bildene skulle ligge hulter til bulter på førstesiden. Skulle jeg legge opp noen gamle bilder, ble rekkefølgen feil. Jeg var ikke helt fornøyd med layout’en som man ikke kunne gjøre noe med. Og så føles det tryggere å ha bildene på en egen sajt.

Vi bruker ZenPhoto installert med SimpleScripts hos BlueHost. Valgbare tema var vel ikke så mye å skryte av, men Stopdesign Theme fungerer fint og ser tålelig bra ut. Slideshow finnes også! Men det virkelig geniale er hvor enkelt det er å legge opp nye bilder: hele mapper ftp’es over og blir automatisk gjort om til album med tags og det hele, uten at noen behøver å løfte en finger. Bytte tema går også greit hvis man skulle føle for det.

Stativet har kommet frem fra bøttekottet igjen. Det liker jeg. Det gir en ro når man skal forsøke å ta et bilde. Vi kan kjøre ISO 100 i dårlig lys, uten blitz, og uten en veldig lyssterk linse. PS: Husk å slå av bildestabilisator, det fungerer visstnok dårlig sammen med stativ.

Nå tenkte jeg å teste litt fargetemperatur her. Hva blir best og hvorfor?

Bildet er hjemmefra. Et juletrebilde. Det er én og samme eksponering: EOS 400D, RAW, ISO 100, 4 sec, f/6,3, 21 mm (18-55), -1/3 EV. Først slik automatikken til Canon tolker det hele: 3600 kelvingrader, 0 tint. Kontrasten er økt til 35 og det er skjerpet 63% 0,8 pixel radius.På neste versjon er fargetemperaturen på ren intuisjon satt til 3000 og tint 9. Sortnivået er satt ned ørlite fra 5 til 4, kontrasten opp til 45 og eksponeringen satt ytterligere 0,15 ned for å få litt mer stemning …Og så til slutt … har vi “optimal” hvitbalanse, 2150 kelvingrader, tint 8. Det vil si, optimalt i forhold til lyset i det nærmeste rommet. Eksponeringen ble satt tilbake der den var, -1/3 EV. Og så følte jeg at det var riktig å gå ned til 43 på kontrasten …Så … veldig mye styr for bare et bilde. Men jeg gjør det mest for å finne ut om det er alt bryet verdt.

Hva blir best?

Vel, nå sitter jeg her og korrigerer alle bildene fra i sommer, etter at vi gikk over til RAW. Det er sortnivå og slike ting. Det blir nesten ikke tid til annet.

Det som tar tid er fargetemperatur. Det er ikke så enkelt som man skulle tro. Hva som ser rett ut for meg, på min skjerm, behøver ikke være rett i morgen, eller på en annen skjerm. Dagslys ligger på rundt 5500 kelvingrader midt på dagen. Her hos oss ser det nesten alltid ut til å ligge litt lavere, utover kvelden noe mer.

Men fargetemperatur er mer enn bare kelvingrader. “Tint” skal også på plass. Canon og Adobe forteller at den gjerne skal ligge rundt +10 i dagslys. Rett som det er må jeg opp i +25 eller ned mot null, uten at jeg ser noen sammenheng.

All fargetemperatur kan og bør kanskje heller ikke korrigeres. Har vi en dag med overskyet vær, bør lyset beholde litt kaldblått. Dagslys er ellers nesten alltid gult og blått samtidig, direkte og indirekte. Det gjelder å korrigere omtrent akkurat så mye som øynene ellers ville gjort, men ikke mer.

Og når jeg tenker etter: En gang i tiden med lysbilder var kameraet i realiteten fast innstilt på 5500 grader, eller 3500 innendørs med blåfilter. Det var aldri noe snakk om saken. Hvorfor skulle det plutselig bli et problem nå. Selv om jeg husker jo at Fuji var vel varm i fargene, Kodak litt grønngusten og AGFA trakk mot det blå. Egentlig likte jeg AGFA best, den var tøffest, selv om det nesten alltid ble Fuji likevel.

For å komme med en konklusjon her, helt ute av sammenheng: Automatikken i kameraet gjør stort sett en bra jobb. Det er egentlig ingen grunn til å justere for mye selv.
Vannliljebladene blir nesten gule i det grønne, med blått skinn fra skyfri himmel. EOS 400D, f/13, 1/100, 55 mm. 5500 grader.

Det fine med digitalkamera er at vi kan ta bilde av alle de tingene vi egentlig ikke hadde lyst til å kvitte oss med. Minnene bevares, så kan man kaste, selge eller gi bort ting som ellers skulle stues vekk i kasser og i kjeller og på loft, flyttes på og sorteres.

Her er musematte fra tidlig nittitall. Nå er bildet tatt.

Lille Lørdag -- med EDB mot år 2000!

Lille Lørdag har også undersøkt fenomenet teleks:

Digitale dingser er bra. Før trodde man at digitale dingser som kunne gjøre mange ting, var best. Nå har vi forstått at de som bare gjør én ting, ordentlig, er bedre.

Så til bursdagen fikk jeg digital fotoramme. Det eneste den skal gjøre er å henge på veggen og vise et bilde.

Digitale fotorammer brukes ofte til “bildespill”, eller slideshow. Det er mulig, men jeg synes fremdeles at en fotoramme skal henge på en vegg og vise et bilde, ferdig med det. Slideshow ser vi bedre på en PC.

Kodak SV1011 gir et bilde på 10 tommer, 13×22 cm, 5:3. 800 x 480 punkter høres ikke ut som mye, men det er alt som behøves. Den slår seg av og på til bestemte tider og kan godt sitte og vise et bilde hele dagen.

Men, så oppdager man at … hvis man skulle ha lyst til å vise flere bilder, har den ingen random. Ikke husker den hvor den var heller. Den vil starte med eksakt samme bilde hver eneste dag; samme bilde, samme sekvens. Helt ubegripelig. Derfor satte jeg meg ned og skrev en kortfattet men høflig hastemail til Kodak:

Urgent: Please update firmware, SV1011. Random playback is missing, cannot even remember where it was when shut off; every day it will start on exact same frame, going through same sequence. Please repair. Thank you in advance. Will be looking forward to hearing from you …

Vel, nå hadde jeg selvfølgelig regnet med handling, beskjed til produktsjef og til utviklingsavdeling, oppdatering i neste release av firmware. Men akk, svaret som kom to dager senere gikk ut på at det er riktig, det er ingen random playback, og om jeg vil ha nye sekvenser så kan jeg bytte navn på filene. Jo takk, det er jo superfunksjonelt.

Nå har jeg funnet ut at det gjør ikke så mye. En fotoramme gjør seg best som et bilde. Vi behøver ingen “bildespill”. Vi velger de par-tre bildene vi har lyst til å ha hengende, og lar dem sirkulere et par ganger i løpet av dagen. Ferdig med det. Rettelse: Hundre bilder går også bra, poenget er bare å la dem skifte sakte nok til at det ikke ser ut som et bildespill.

De bildene som gjør seg best på en vegg er ofte enkle. Sort-hvitt gjør seg alltid bra. Og da oppdager man at … uh, den trekker mot blått! De fikk ikke det riktig heller. Men nok en gang, ikke verre enn at man kan teste ut litt forskjellige gulfiltre i PhotoShop (85, LBA og sepia). Da finner man ut at sepia 50 65 % fungerer fint. Altså, først til sort/hvitt, hvis man vil, så sepia 65 % – og i samme slengen klipper jeg bildet til 800 x 480. Alt er enkelt i PhotoShop. Drag and drop til et USB-minne og inn i ramma med det!

Og dette var dagens leksjon i noe så fisenkelt som digital fotoramme.