Once upon a time … Vi har sett Quentin Tarantinos sjette film og hva skal man si. De første fem var Reservoir Dogs (1992), Pulp Fiction (1994), Jackie Brown (1997), Kill Bill (2003-2004) og Death Proof (2007).
Her har vi Goebbels og Hitler og ting var ikke helt som vi lærte i historieboka. Noen har sagt at filmen er for lang, men vi kikket aldri på klokka, det var ikke tid til sånt.
Kinoen, Atlantic 16, var bra: Rent og pent, god plass, store seter og holder for cola. Solid lyd og godt bilde. Jeg fikk en monster-cola, bøtte med lokk, på 1,2 liter og jeg vet ikke om det var meningen at man skulle drikke alt sammen. Billettpris: 9 dollar for student, 64 svenske kroner.
Over til filmen: District 9. Peter Jackson står som produsent. Det føles nesten som Bad Taste møter Braindead møter det tjueførste århundre, uten sammenligning. Sharlto Copey er rett mann og overbevisende som skrivebordsbyråkrat Wikus Van De Merwe. Det er en rørende historie og det er spektakulært. Kjempebra. God stemning gjennom hele filmen. Her har vi en klassiker.
1968: Stanley Kubrick setter ny standard for hvordan en rom-odyssé skal se ut. Alt er riktig, man glemmer at det er film. Der ute er det stille, kaldt og øde. Introen til Also sprach Zarathustra kiler i øyekroken.
Den er langsom. Man hadde god tid på den tiden. Og det plager ikke, hvis man bare tar seg den tiden det tar. I det hele tatt: Gode forberedelser og riktig stemning er viktig. Rasling i sjokoladepapir og slurvete kommentarer er helt forbudt.
Det er en perfekt film, estetisk, vakker, kunne ikke vært bedre.
Uten å spolere for noen så handler det om mennesket og evolusjon. Teknikken fungerer som verktøy som fører oss videre. Unntatt HAL 9000 som ikke er helt til å stole på, eller det er kanskje nettopp det den er.
Mange har latt seg inspirere av Kubrick og 2001. Ingen har helt kommet i nærheten. Og vi venter i spenning. Vi vil jo gjerne se mer. Like håpefulle hver eneste gang.
Å sette terningkast blir meningsløst, men likevel: 10/10
Det er trist å måtte si: folk forstår seg ikke på sci-fi. Man ser ikke vitsen og derfor blir det som regel nedprioritert. Det lille som produseres, pakkes inn i action i håp om å passere. Action fiction.
Det er synd, fordi sci-fi er så mye mer enn bare teknologi. Det handler om oss selv, hva er vi, hvordan fungerer vi, hva gjør oss til det vi er. Det er eksistensielle spørsmål. Det gir mulighet for å utforske steder som aldri før er utforsket. Om det er fremtid eller fortid, spiller egentlig ingen rolle, det handler nesten alltid om vår egen tid. Science fiction kan være samfunnskritisk og kanskje den eneste genre som er det minste vitenskapskritisk. Det kan ikke være dårlig.
Teknologien er ikke viktig, den bare er der for at vi skal akseptere det vi ser.
Under denne vignetten vil jeg komme trekkende og kommentere film vi har sett. Mest kvalitet. Kanskje en og annen drittfilm. Alt er subjektivt, man får ta det for hva det er.
Det er ikke bra å sløse bort livet på kjedelig film. Når man blir la oss si 25 år eller mer, begynner man å tenke: Hvor mange år har jeg igjen? Kanskje 40. Hvor mange får man sett på la oss si en uke? Kanskje to. Hvor mange, før det er slutt? 2 x 52 x 40 = 4160. Det er sånn vi tenker. Skal jeg gidde å se den siste Arn-filmen, enda en stor svensk overpretensiøs film? Nja, 4160 er jo litt å gå på, men nei jeg tror ikke det. Jo kanskje. Nei.
Så derfor er det nødt til å bli mest terningkast fem eller seks. Det er helt naturlig. Alle de kjedelige filmene, midt på treet toerne og treerne, de er det bare å overse.
Først må jeg ramse opp min personlige ti-på-topp-liste. Jeg er fremdeles litt usikker på om 2001: A Space Odyssey eller Blade Runner fortjener førsteplassen. Kanskje Spinal Tap. Det er flere som bør komme høyt opp på lista. Ingen overraskelser, med andre ord. Ingen fransk dugnadsfilm eller østeuropeisk kvasikunst her i gården. Det får være måte på.